Kafka-prosessen mot Hellige Olga menighet og Den russisk-ortodokse kirke i Norge

Denne våren har Hellige Olga russiske ortodokse menighet plutselig havnet i medienes lys. Den har blitt mistenkt for spionasje, og menighetens eiendomskjøp i Oslo og Arendal har blitt mistenkeliggjort. Rasmus Hansson fra MDG har fremmet forslag om å frata menigheten statsstøtte.

Jeg, i likhet med veldig mange andre, har reagert med sjokk og vantro. Er det mulig i dagens demokratiske Norge å insinuere, beskylde og svartmale et lite trossamfunn og dets forstander uten overhode å kunne fremlegge noen som helst konkrete bevis på det man anklages for, og åpenbart uten å undersøke anklagene dypere?

Bakgrunnshistorie samt fakta om kirken og menigheten

I Sovjetunionen var religion som sådan forbudt. Mesteparten av kirkene og klostrene i Russland ble ødelagt etter revolusjonen i 1917, og prester ble i hopetall drept eller sendt til konsentrasjonsleirer. I etterkrigstiden var man nødt til i en viss grad å samarbeide med Vesten, så noen av kirkene ble bevart og vist fram til utenlandske turister, godt bevoktet av den sovjetiske sikkerhetstjenesten. Vanlige sovjetiske borgere hadde imidlertid liten mulighet til å gå i kirken. Gjorde man det, risikerte man alvorlige følger både når det gjaldt  jobbmuligheter og livet ellers. Men så kom 1990-tallet. Sovjetunionen falt, og folk strømmet til den tidligere forbudte kirken. Kirken opplevde veldig raskt sterk vekst og samtidig liberalisering; den ervervet juridisk frihet. Styringsorganet, etablert under Stalin, ble oppløst. Tidligere tette bånd med sikkerhetstjenesten ble oppløst samtidig med liberaliseringsprosessen. Kirker og klostre som var blitt ødelagt under sovjettiden, ble bygget opp igjen, oftest med hjelp av frivillig innsats. Kirken var nødt til å finne muligheter til å få økonomien på plass, og til å dekke det enorme behovet for geistlige som det nå var stor mangel på.

Menighetsforstanderen i Hellige Olga menighet, fader Kliment (Huhtamäki) ble presteviet i 1997 og kom til Norge samme år på forespørsel fra en liten gruppe russere i Oslo som ønsket å etablere egen menighet i byen. Han har vært menighetsforstander siden da, og i løpet av de siste 28 årene har menigheten vokst til nesten 4000 registrerte medlemmer.

Helt siden 22.02.2022 har f. Kliment gang på gang vært ute i media, og han har vært tydelig på hva han mener om krigen. Helt siden samme dato har han også vært klar over at kirkeledelsen i Moskva når som helst kan frata ham presteembetet på grunn av uttalelser mot krigen i norske media.

I dag er Den russisk-ortodokse kirke (DROK) en organisasjon med mellom 80 og 150 millioner medlemmer og over 40000 geistlige ansatte globalt. Det stemmer at patriark Kirill i sine uttalelser har støttet Putins krigføring i Ukraina. Det stemmer også at i takt med utviklingen i Russland ellers har kirkeledelsen tatt en helt annet retning enn den uavhengige og liberale utviklingen kirken hadde mulighet til på 1990-tallet. Det kom klart fram i det angrepskrigen i Ukraina begynte i 2022. Skepsisen og frykten man har i Vesten er fullt forståelig.

Samtidig rommer DROK også et bredt spekter av helt andre holdninger verden over. Den er langt fra entydig «Putins krigskirke», slik Hansson betegner den i sitt innlegg fra 25.august. Det stemmer nok heller ikke helt at kirken er «Putins sterkeste våpen for å få det russiske folk med på selve grunn-fortellingen om angrepskrigen.» Statistikken viser at bare 2–3% av befolkningen i Russland er aktive kirkegjengere. Selv om man antar at de fleste av disse støtter patriarken, er 3% fremdeles en veldig liten del av befolkningen i Russland.

Man skal heller ikke glemme at man i dagens Russland risikerer fengselsstraff for uttalelser som ikke stemmer med den offisielle holdningen i landet. De som rømmer fra dagens regime i Russland, er ofte medlemmer av DROK sine utenlandsmenigheter. To ansatte i DROK sine menigheter i Norge har skrevet under på et opprop mot krigen, et opprop som kom ut rett etter krigsutbruddet.

Mange av medlemmene i hl. Olga er ukrainske flyktninger. Det er i dag to store ortodokse kirker i Ukraina. Den ukrainske ortodokse kirke (UOK), som tidligere var tilknyttet Moskva-patriarkatet men som nå ikke er det lenger, og den ortodokse kirke i Ukraina (OKU), etablert i 2019. Ukrainske ortodokse som identifiserer seg med UOK har gjerne søkt seg til Hl. Olga menighet, samt til menighetens virksomhet i Arendal. Da Ukraina feiret sin nasjonaldag den 24. august i år, ble det gjennomført en bønnegudstjeneste for Ukraina i Arendal. Etter Aleksey Navalnij sin død ble det holdt en minnegudstjeneste i kapellet i Oslo.

Religionsfriheten i Norge er fastsatt i Grunnloven, og statsstøtten blir regnet ut fra antall medlemmer. I 2024 fikk for eksempel Den katolske kirke 249 millioner kroner og Den svenska kyrkan i Norge 18,8 millioner kroner i statsstøtte. Hl. Olga menighet, med sine 3983 registrerte medlemmer, fikk 6 millioner kroner i statsstøtte.

Prinsipper og håp

Våren 2022 dro undertegnende til den polsk-ukrainske grensen som frivillig bistandsarbeider. Der hørte jeg mange forferdelige og vonde historier fra folk som nettopp hadde rømt fra hjemmene sine eller mistet sine nærmeste. Dette var tungt å bære. Det var menigheten som hjalp meg å bearbeide alt jeg hadde opplevd da jeg kom tilbake. Den dag i dag bidrar mange i menigheten i integreringsarbeidet ved å støtte flyktninger med det de kan. Det er ikke bare DROK sine menigheter i Norge som gjør det. Slik menighetsforstanderen i DROK sin menighet i Tübingen ble i desember 2024 tildelt en pris for sitt integreringsarbeid med ukrainske flyktninger i Tyskland.

Jeg er glad i landet jeg bor i, og jeg er borger av Norge.  Jeg har alltid følt meg trygg her. Nå er trygghetsfølelsen i ferd med å bli borte. Det er vondt å oppleve at i stedet for lovord for arbeidet menigheten gjør for samfunnet, fremmes det forslag om å frata menigheten statsstøtten.

Det er vanskelig å forstå Hanssons uttalelser og forslag annerledes enn som et forsøk på å mistenkeliggjøre og diskriminere en hel trosretning og et folkeslag. Dette i strid med hans eget partiprogram, slik Kai Westergaard påpeker i innlegget fra 13. august. Hansson hevder at han ikke er mot Den russiske ortodokse kirke som sådan og illustrerer dette med at han ikke foreslår å fjerne statsstøtte til russisk-ortodokse menigheten i Bergen. Men denne menigheten er ikke en russisk-ortodoks menighet lenger. De har selv sagt at den har «kvittet seg med ordet russisk i beskrivelsen av menigheten» (Øysten Lid, artikkel i Dagen, 6.04.2025).

Jeg er ikke russisk selv. Mine foreldre i Latvia har opplevd den russiske okkupasjonen under andre verdenskrig, og lever nå derfor i frykt for at dette kan skje igjen.
Selv har jeg vært med i hl. Olga menighet i nesten 20 år, både som frivillig og ansatt på timebasis. For meg er det helt utelukket at jeg skulle kunne være i en menighet hvor okkupasjonen, eller for den saks skyld – enhver aggresjon – støttes.

I dag møter jeg mange ukrainske flyktninger i menigheten. Jeg møter russere. For meg er det et under at de i det hele tatt kommer sammen når landene deres er i krig. Men det viser seg at det er mulig i hl. Olga menighet. Ukrainske flyktninger som har mistet sine hjem, og russere som er redde for å bli stemplet som fiender av egne medborgere her i Norge, finner ro og sitt åndelige hjem her. Fordi fokuset hos forstanderen og menigheten ligger et annet sted enn i politiske interesser eller geopolitiske omveltninger. Det er Kristus og bønnelivet som er sentrum i menigheten. Jeg møter også nordmenn, baltere, georgierne, grekere og andre nasjonaliteter hl. Olga. Dessuten er gudstjenestene åpne for alle, og enhver kan komme og se hva som skjer i menigheten og hva man ber for. Man trenger ikke avhoppere for å høre hva som skjer i Hl. Olga menighet. Man kan faktisk komme og se selv hva vi holder på med der.

Det er nå ofte ikke plass til alle som kommer til gudstjenestene i kapellet menigheten leier i Oslo i dag. I håp om å skaffe seg egne lokaler en dag, har menigheten investert i eiendom. Jeg tror drømmen om en egen bolig er forståelig for enhver nordmann. Men også forsøket på å spare og skaffe seg egne lokaler en dag har blitt brukt som argumentet for å mistenkeliggjøre og svartmale menigheten.

Stortingsvalget i Norge er nettopp over. Vi lever i en tid hvor de vestlige demokratiene er på randen av å bli det motsatte enn de var før, og hvor ord ikke lenger stemmer med handlinger.

Men jeg håper fortsatt at de som nå har fått ansvaret for Norges videre utvikling, følger de prinsippene landet vårt er bygget på. Og jeg håper at svartmaling og mobbing uten rot i virkeligheten fortsatt vil bli motarbeidet, og at rettferdig behandling og respekt for et hvert menneske og trossamfunn uten unntak fortsatt er mulig.

Og jeg vet også hvor jeg og andre fortsatt kan finne den romslige kjærligheten som verden så sårt trenger i våre dager.