Masjid, muslimer og mangfold i Norge!

Denne ramadan har jeg besøkt en rekke masajid i Oslo, hovedsakelig der urdu er hovedspråk og norsk-pakistanere utgjør majoriteten av de besøkende. Masjid er det arabiske ordet for islams gudshus. På norsk bruker vi ordet moské, men jeg foretrekker det opprinnelige og mer presise begrepet. Masajid er flertallsformen av masjid (se ordliste nederst.) Besøkene har vært en fascinerende og lærerik opplevelse.

Både eksternt og internt i de muslimske miljøene er det en utbredt oppfatning at muslimer, masajid og islamsk praksis er ensartet. Ingenting kunne vært fjernere fra sannheten.

Ramadan er en måned hvor spiritualitet og fellesskap står i sentrum, og flere enn vanlig besøker masjid – særlig ved maghrib-bønn når fasten brytes (iftar) og ved isha-bønnen, dagens siste. Det var derfor interessant å observere variasjoner i antall besøkende ved ulike masajid. Én av de største i Oslo hadde så få som seks individer til maghrib-bønn, mens en annen, kun noen hundre meter unna, samlet opptil 300 menn og kvinner. Mens én masjid serverte full middag til over 300 besøkende hver kveld gjennom hele ramadan, tilbød en annen kun vann og dadler til de som ønsket å bryte fasten der. Noen steder ble måltidene annonsert med takksigelser til donorene, mens andre steder ble bidragene holdt anonyme.

Også kvinners rolle i masajid varierte sterkt. I én masjid ble kvinner skjelt ut for å ha kommet til maghrib-bønn og iftar, mens i en annen var det protester da en taler unnlot å bruke mikrofon, noe som ekskluderte kvinnene i et separat rom.

Logistikken varierte også stort. I én masjid var organiseringen imponerende: forrett ble servert på utlagte tepper som raskt ble ryddet bort for bønn, deretter rullet ut igjen for middag. Frivillige organiserte servering og opprydding effektivt, med tydelige instruksjoner for avfallshåndtering. Andre steder var det kaotisk, som i en masjid hvor mangel på tørkepapir førte til at spilt melk nesten ødela et verdifullt persisk teppe.

Teologiske variasjoner var også tydelige, selv innenfor samme lovskole. Minbar, en trekonstruksjon med tre trinn brukt av imamer og khatiber, ble også behandlet ulikt. Mange imamer i sunni-masajid unngikk å bestige minbar av respekt for Profeten (fvmh), mens én satte seg på øverste trinnet uten å kunne begrunne hvorfor. (Minbar ansees og respekteres som arven etter Profeten Muhammad (fvmh). To imamer forklarte for meg at det er kun Profeten (fvmh) selv som kan bestige det øverste trinnet.) I shia-masajid er det derimot en bevisst praksis at khatib setter seg på det øverste trinnet.

De fleste steder ble azan (bønnerop) først ropt ut, deretter ble fasten brutt med en enkel forrett før fellesbønn og middag. Men enkelte steder startet måltidet umiddelbart etter iftar, og azan samt fellesbønn kom først etterpå.

Bruken av mikrofon varierte også. Noen steder ble azan utført uten mikrofon, selv med over hundre til stede, mens i andre masajid ble mikrofonen brukt selv for et fåtall besøkende.

Det viktigste, også innen islam, er mennesker og de menneskelige relasjonene, ikke bygg og fasiliteter. Den viktigste innsikten fra disse besøkene er at store, prangende masajid ikke nødvendigvis er det viktigste. Det avgjørende er dyktige ledere som evner å bygge relasjoner og skape et inkluderende miljø. Mange masajid fungerer utmerket i nedlagte garasjer, butikker og industribygg, hvor ressurser heller brukes på aktiviteter for barn, kvinner og menn fremfor minareter og utsmykning. Noen steder er det dessverre tydelig at store summer går til å realisere styremedlemmers prestisjeprosjekter, mens aktivitetstilbudene for menigheten forblir minimale.

En annen refleksjon er at de som styrer masajid besøker sjeldent andre enn sin egen masjid, og hivs de gjør, plukker de lite av hverandres hverdags-erfaringer.

Ordliste:

Azan: Bønnerop, ropt ut fem ganger i døgnet. Den er ment som en formaning til å komme til masjid.

Iftar: handlingen, gjerne også måltidet, som nytes på slutten av en dag uten mat og drikke.

Imam: den som leder bønn. Det er nesten uten unntak en mann

Khatib: den som holder fredag-preken. Det er nesten uten unntak en mann.

Maghrib: kveld på arabisk, men mer kjent som den fjerde av de fem bønner som faller ve solnedgang – i ramadan brytes fasten ved maghrib.

Minbar: Stammer fra Profet Muhammad (fvmh) sin tid og er en trekonstruksjon med tre trinn. Står på en tydelig plass i masjid, og brukes av imam eller khatib.

Ramadan: den 10. måned i den muslimske kalenderen. Den variere mellom 29 og 30 dager, og alle voksne muslimer, er ifølge Koranen pålagt å avstå fra drikke, spise og seksuelle handlinger mellom soloppgang og solnedgang.

Isha: den femte og siste bønnen, faller et par timer etter maghrib avhengig av årstiden.