Når empati blir ekstremisme

Miss Rachel ble for farlig – hun syntes synd på palestinske barn

For mange foreldre er navnet Miss Rachel umiddelbart gjenkjennelig: den amerikanske småbarnspedagogen og YouTube-stjernen som lager videoer for å hjelpe barn med språk og emosjonell utvikling. Hun er trygg, vennlig, nøytral. Kanskje det mest uskyldige internettet har å by på. Og likevel – nå stod hun midt i en politisk storm.

Årsaken? Hun delte en enkel, menneskelig oppfordring: et uttrykk for medfølelse med palestinske barn som lider i Gaza.

Hun støttet verken Hamas, rakettangrep eller terror. Hun fremmet ikke hat. Hun gjorde bare det man skulle tro var en grunnleggende menneskelig refleks – hun syntes synd på barn som bombes, sulter og mister foreldrene sine.

Responsen var nådeløs. Støttespillere av Israel gikk til angrep. Noen anklaget henne for antisemittisme. Andre hevdet at hun «tok side med terrorister». Foreldre truet med boikott. Enkelte krevde at hun skulle fjernes fra plattformene sine.

I dagens polariserte debatt om Israel og Palestina ser vi hvordan selv det mest grunnleggende menneskelige – å føle medfølelse med barn som lider – kan bli framstilt som en trussel. Miss Rachel har uforvarende blitt trukket inn i en israelsk kampanje som forsøker å kvele enhver empati som ikke er ukritisk lojal til Israel. Og det stopper ikke der: I enkelte miljøer fremstilles selve sympatien med palestinere – det å anerkjenne deres menneskelighet – som en form for fiendtlighet.

Denne utviklingen er dypt bekymringsfull, og dessverre ikke isolert. Den speiler en farlig trend vi også har sett i andre land og miljøer, der kritikk av Israels politikk knyttes sammen med anklager om antisemittisme. Men denne koblingen er ikke bare misvisende, den undergraver kampen mot ekte antisemittisme. For den er der, og den er voksende.

Det er en fare i å koble jødisk identitet så tett til én stat og én politikk, at enhver kritikk av staten eller omtanke for dens motparter tolkes som angrep på et helt folk. Det forsterker en av de eldste antisemittiske forestillingene vi har: at jøder er lojale mot sine egne først, og at de som individer ikke kan skilles fra staten Israel.

Det som skjer med Miss Rachel, og mange andre som forsøker å løfte fram palestinske perspektiver, er et symptom på dette dilemmaet. Å vise medmenneskelighet blir feilaktig framstilt som ekstremisme, mens det å kreve taushet og lojalitet til politiske handlinger rettferdiggjøres som forsvar mot hat.

Dette er en utvikling som ikke bare truer ytringsfriheten, men også selve grunnlaget for demokratiet. Demokratier hviler på retten til kritisk tenkning og åpen debatt, ikke på kravet om ubetinget lojalitet til en stat. Når kritikk og empati blir stemplet som kjetteri, styrkes polariseringen og mistilliten.

Å kjempe mot antisemittisme er viktig og nødvendig, men det må ikke bli en unnskyldning for å tie om urett. Når kampen mot hat brukes som et skjold for å skjerme politiske makter fra kritikk, mister vi evnen til å skille mellom rettferdig bekymring og fordommer.

Det er mulig – og nødvendig – å kjempe mot både antisemittisme og folkerettsbrudd. Det er mulig – og nødvendig – å kjenne empati med israelske sivile og palestinske barn samtidig. Men dette rommet innsnevres stadig. Når selv Miss Rachel blir et mål, skjønner vi hvor trange grensene for empati har blitt.

Hvis kampen mot hat skal være troverdig, må vi tåle også det som er ubehagelig. Vi må klare å skille mellom kritikk av stat og hat mot folk. Vi må kunne si: Det som skjer i Gaza er brutalt og uakseptabelt – uten å bli stemplet som antisemitt.

Og kanskje viktigst:

Vi må aldri akseptere et samfunn der det å bry seg om barn – uansett hvor de er født – er en risiko. Å påpeke Israels krigsforbrytelser vekker følelser, den debatten tar jeg gjerne. Å angripe det å uttrykke empati med uskyldige, det kan vi ikke godta.

Derfor fortjener Miss Rachel en stor takk. I stedet for å trekke seg tilbake, valgte hun å stå i stormen – og gå enda lenger: Hun inviterte en tre år gammel jente fra Gaza, som mistet begge beina i et israelsk angrep, inn i programmet sitt. For å gi henne en stemme. For å minne oss alle på hva det egentlig handler om.

Empati er ikke ekstremisme. Det er menneskelighet. Og vi trenger mer av det – ikke mindre.