Noen ord om israelere i Norge
Da krigen i Ukraina startet fikk vi alle høre at vi har en rolle i å beskytte russiskfødte nordmenn og barn med russisk tilknytning. Denne medmenneskeligheten og barmhjertigheten er i all hovedsak ikke vist overfor meg, mine barn, og mitt folk
Hva er det med den norske holdningen til vanlige israelere og jøder? Før jeg fortsetter, et lite forbehold: ja, det er mye galt Israel gjør i denne blodige krigen, som Hamas startet. Mye galt som skjer i Israel. Men, nå må jeg skrive om Norge. Det er her jeg bor. Og jeg skriver om det å være israeler og jøde her, hvor jeg lever – ikke om krigen. Det er andre som skriver om palestinere.
Da krigen i Ukraina startet, var norske medier fulle av reportasjer, diskusjoner i studio, artikler og klare taler fra politikere, om at alle har en rolle i å beskytte russiske borgere, russiskfødte nordmenn, og barn med russisk tilknytning. Man ble også oppfordret til å vise omsorg overfor barn med russisk familie, ut fra forståelsen om at bekymringer for familie er reelle belastninger, hinsides politikk.
Det var også store diskusjoner om at man ikke må boikotte, frastøtte og ramme individer på grunn av deres russiske identitet. Denne medmenneskelighet og barmhjertighet er i all hovedsak ikke vist overfor meg, mine barn, «mine», mitt folk. I flere tilfeller måtte vi selv ta det opp. Med skoler, arbeidsgivere, venner, journalister. Altfor ofte var svaret at «dette må man tåle», «det er ytringsfrihet», «det er tross alt verre for de som er drept». I noen tilfeller gjorde det vondt. Venner som jeg har hatt i tre tiår valgte (identitets)politikk fremfor menneskelige relasjoner. Jeg var ikke spesielt overrasket. Jeg har observert dette i mildere former allerede etter krigen i Balkan, da jeg var ny i Norge og gikk på norsk kurs med en serbisk lege.
Da jeg hadde overskudd, kunne jeg ta en diskusjon om det jeg oppfattet som nærmest en besettelse med mitt hjemland. Men etter 7.10 ble dette en reell belastning. Slitsomt på den mest grunnleggende måte av å aldri få lov å være fri av sitt lass. Og det ble verre. Blir verre. Mengden av voldelige hendelser rettet mot israelere og jøder rundt omkring i verden i dag er eksplosiv. Jeg får nye beretninger hver eneste dag. Også mengden av ikke-voldelige, men enn dog enda mer ødeleggende utviklinger som boikott, blokkering av arbeidsutvikling, utestenging fra det offentlige rom, fra restauranter og cafeer etc. er sjokkerende høy. Jeg leste på Facebook for noen dager siden om en fremtredende samfunnsdebattant som lager en liste over israelere, jøder og andre som støtter Israels rett til å eksistere (merk: ikke Israels nåværende regjering. Ikke at en liste av sistnevnte er mindre alvorlig).
Jeg vil at dere skal vite at jeg også har en mental liste. Mange jøder har slike mentale lister. Med de man vet man ikke kan stole på, og de man tror vil hjelpe en å flykte. Dette er en del av en implisitt kulturarv. Vi snakker ikke om det. Men det er der. Kulturarv. Vår kultur og historie blir nå omdefinert og aktivt brukt mot oss. Jeg vil også si til de av dere som bespotter vår fortid og nåtid og misbruker vår historie i diverse uttrykk og slagord (selv om dere fornekter for å gjøre nettopp dette): skam dere.
Jeg har ikke noe annet og mer å slå i bordet med. Slik føles avmakt. For nå.
Det er ikke synd på meg. Situasjonen er utfordrende, men det er viktig for meg å understreke; Jeg er ikke et offer, og vil aldri bli det. Jødene vil aldri bli det igjen. Dette er også en del av min kulturarv. Livet er komplisert og komplekst, og slikt har det alltid vært. Men jeg syns ikke synd på meg selv. Hatet som jeg opplever og ser rundt meg, gjør meg trist, bekymret og sint. Og skuffet.
Jeg håper og tror at jeg har både mitt hjerte, samvittighet og intellekt i behold. Jeg ser nyansene, forstår prosessene, ideologiene og menneskene. Både blant mine egne, mine bekjente, mine politiske motstandere og mine fiender.
Selv når de tilhører eller besetter flere av ovennevnte grupperinger på en og samme tid. De er alle mennesker. Et «jeg». Et «Vi». Men det er synd på deg som ikke begriper, med både hjerte og intellekt, denne sammensatte kompleksiteten, som samtidig kokker ned til det såre enkele faktum: vi er mennesker.
Forsidebilde av Kai Erik Westergaard.