Opera eller pøbb?

Hva er kirkens målgruppe? Er det slike som meg, som har et aktivt og tradisjonelt forhold til kirken, eller er det folkekirkens mål å nå ut til og appellere til folket, til de som til vanlig ikke går i kirken – altså til flest mulig?

I så fall, gitt det synkende antallet besøkende, er det mulig å tenke at dagnes tradisjonelle og typiske gudstjenesteform ikke har tilstrekkelig appell.

Først; min kirke og vår prest holder høy kvalitet. Vi som går her i kirken trives og synes det er et godt sted å være. Tre av gudstjenestene ble siste halvår i fjor direktesendt på NRK1. Det var svært gode tilbakemeldinger. Vi er stolte av kirka og presten vår.

Yrkesskade

Mange er preget av et langt yrkesliv og er slik sett på en eller annen måte ‘yrkesskadet’. Vil tro at en urmaker – uten selv å tenke over det – sjekker om klokka på rådhusveggen går riktig, og at en møbelsnekker lar en kyndig hånd gli langs kirkebenken for å kjenne på kvaliteten. Slik er det også med meg.

Mitt ‘lyte’ er markedsføring som gjerne betyr kunder og kundeopplevelser. Det handler om produkt, presentasjon og kundeoppfølging som samlet gir en kundeopplevelse – god eller dårlig.

Når jeg deltar i gudstjenester og i andre kirkelige handlinger trives jeg. Men ‘yrkesskaden’ gjør at jeg – som møbelsnekkeren – samtidig og ubevisst kjenner på kvaliteten. Hvordan tolker og opplever ulike folk, altså sekkeposten ‘folk flest’ – for eksempel representert ved et gjennomsnittlig dåpsfølge – gudstjenestene? Engasjerer det og er produktet og kundeopplevelsen slik at folk blir nysgjerrige og interesserte – og er det sannsynlig at et slik engasjement vil kunne føre til økt oppslutningen?

På syttitallet var det så stor tilstrømning til ungdomsgudstjenester i enkelte kirker at folk måtte stå langs veggene og sitte på gulvet i midtgangen. Det var tjåka fullt. Disse ungdomsgudstjenestene eller ‘gospel nights’ ble tilpasset publikummet og svarte til forventingene. Det var ‘fullt trøkk, og det var naturligvis veldig forskjellig fra de tradisjonelle gudstjenestene. Men etter hvert, mens kirken holdt fast ved sin tradisjon i de vanlige gudstjenestene – begynte dette store og entusiastiske ungdomskullet – eller kundegruppen – å tusle hjem og hvert til sitt. Det viste seg at de tradisjonelle gudstjenestene ikke kunne holde på de entusiastiske ungdommene.

I mer enn 500 år

Etter det jeg forstår har dagens liturgi i den norske lutherske kirken røtter tilbake til reformasjonen på 1500-tallet – og enda lenger. Flere av elementene som brukes i dag kan spores tilbake til Martin Luthers tid.

I Norge gikk det tre hundre år, altså til utpå 1800-tallet før det ble utvikle en fornorsket nasjonal liturgi – men som hadde elementer fra dansk og tysk tradisjonen.

Etter denne tid har det skjedd noen språklige oppdateringer og tilpasninger til moderne teologiske og sosiale kontekster. Men den grunnleggende rammen med røtter tilbake til reformasjonen er beholdt.

Opera var en gang folkelig

Da Giuseppe Verdi, en av verdens største operakomponister døde i hjembyen Milano i 1901, samlet det seg flere tusen mennesker langs gatene. Da begravelseskortesjen kjørte forbi, lød den vakre og mektige ‘Slavekoret’ av nettopp Verdi spontant fra de sørgende. I siste halvdel av 1800-tallet og ved århundreskiftet var Verdis musikk populær i brede lag av folket. Han var på sett og vis datidens Leonard Cohen.

For egen del er jeg glad i klassisk musikk, og har sans for Verdi. Etter at Lise Davidsen etablerte seg som verdensstjerne, ser jeg på og lytter gjerne til konserter med henne og hennes særpregede fyldig stemme. Til tross for en slik interesse har jeg aldri kjøpt billett eller overvært en operaforestilling – og kommer trolig ikke å gjøre det.

Operaelskere er i dag en relativt liten, men entusiastisk gruppe. Men det fenger ikke lenger bredt og er ikke lenger populært blant folk flest. De interesserte er altså begrenset til en liten ‘menighet’ – relativt sett.

Dåpsfølget

Hvordan oppfattes en dåpsgudstjeneste av et helt vanlig dåpsfølge? Slik jeg erfarer det, er prestens gode møte med de som skal døpe barnet viktig. Dette blir lagt merke til og det verdsettes. Prestens tale og innholdet i denne er for mange ofte også en del av dette. Det er oppmuntrende å legge merke til hvor viktig prestens rolle nevnes som noe positivt av dåpsforeldrene og andre i dåpsfølget.

Motivasjonen for å bære barnet til dåpen varier. For mange er tradisjon og kultur det viktigste. Andre legger også vekt på det kristne innholdet. Og for noen er det en tydelig troshandling. Uavhengig av motiv, så får de den sakrale og høytidelige rammen – slik de føler at det skal være i kirken.

Vel, dette er mitt inntrykk som far, bestefar og onkel og annet som gjør at jeg som andre har deltatt i en god del barnedåper. Jeg har vært opptatt av det jeg her nevner og har derfor spurt om og aktivt lyttet til samtaler om dette . Det finnes sikkert forskning på temaet, men i det følgende legger jeg mine egne erfaringer til grunn.

Fremmed

De som bærer barnet sitt til dåpen, har sin egen motivasjon og -engasjement. Men hvordan opplever brutter’n Morten, onkel Lars og tante Reidun stunden i kirka?

Det er ikke usannsynlig at de oppfatter seg som fremmede og slik sett kanskje er litt utilpass. De anser seg trolig ikke å være en del av menigheten. De er på besøk og er derfor ikke øvet i noe av det som skjer. Og i løpet av vel en time skjer det veldig mye rituelt, og som jo er for de innvidde.  Dåpshandlingen, som kommer tidlig i gudstjensten, er absolutt relevant. Den oppleves som høytidelig der barnet er i sentrum. Etter dette er deres ærend unnagjort, men de må fortsatt i høy grad forholde seg til det som skjer.

Bare det å følge med på når de skal reise seg, og når de skal sette seg krever en del oppmerksom. I likhet med en del annet er jo dette en litt sånn rar skikk?

Orgelmusikken oppleves trolig som noe fint og høytidsskapende. Men så er det allsangen. Noen slår kanskje opp i salmeboka, men de kan ikke melodien – som for det mest går i et høyt eller alt for høyt toneleie og som mange ikke får til å synge. Teksten kan være hundre eller et par hundre år gammel og er ofte med gammelmodige skrive- og uttrykksmåter – noe som kanskje ikke gir så mye mening.

Og så er det ulike tekstlesninger og bønner, og enda flere salmer. Alt virker fremmed og utilgjengelig. Og når presten synger én eller flere bønner – i stedet for å framsi dem, er det ikke lett å få med seg innholdet eller å forstå meningen. Slik er det også med opera. Vi hører vakker sang og musikken, men får ikke med oss ordene og innholdet i teksten.

Liturgien bestemmer også hvor presten skal stå og hvor og hvordan han skal bevege seg. Dette er naturligvis viktig for liturgen, som jo vil følge anvisningene på best mulig måte. Og det kan kanskje ha betydning for noen i menigheten, men slett ikke for alle – selv om de til vanlig går i kirken. Ja, tradisjoner er viktig, men vi må gå ut ifra at liturgien ikke har en åndelig betydning – annet en rent symbolsk. Gud er storsinnet og raus og bryr seg nok ikke om formalitetene.

Det mest forståelige er prekenen – bare den ikke blir for lang. I vår kirke opplever vi gode prekener og som vi kan tro at også taler til og appellerer til de som er på besøk på en slik dag.

Etter talen er det nattverd. De kirkevante stiller seg i kø og får tildelt vin og kjeks – slik en jeg kjenner uttrykte det – uten å være respektløs. Han visste ikke at det heter oblat. Også dette er fremmedartet. For de besøkende er denne delen av programmet noe de ikke behøver å delta i eller å forhold seg til – hvis de ikke vil – annet enn å være tilskuere.

Og så, etter postludiet er det slutt. Jo da, det har vært koselig med barnedåp og høytid. Men det er trolig ikke slik at Morten, Lars og Reidun og de andre tenker at dette vil vi ha mer av – før eventuelt neste barnedåp. I den grad de reflekterer over hva de har vært med på, kan det være at de føler seg som litt ufrivillige, og i hvert fall uforberedte deltakere i et rollespill, et tale- og musikkspill – altså en operaaktig forestilling, men med røtter flere hundre år lenger tilbake i tid enn Verdi.

Vi kan ikke ta for gitt at dette appellerer til andre enn de som har et aktivt tros- og kirkeforhold. Kanskje vi kan konkludere med at dette ikke, eller slett ikke har en slik appell?

Salmer på pøbb

Lewi Bergrud er en av drivkreftene bak ’Salmer på pøbb’ – og som har betydelig appell. Konseptet når ut til troende og ikke-troende. Hans enkle og folkelige sanger skaper nysgjerrighet og entusiasme. Det er flere slike som Morten, Lars og Reidun som møter opp.

I landets frimenigheter er det ofte engasjement og entusiasme. Det legges bevisst vekt på en enkel og tilegnelig møteform som folk kan føle seg hjemme i og som kan ha appell også til de som måtte stikke innom. En del slike møter er til å bli glad av.

Motsatsen til dette var gudstjenesten i Nidarosdomen 1. juledag og som ble overfør på NRK1. Vi og mange andre satte oss til rette og gledet oss til å ta del i høytidsgudstjenesten fra vakere Nidarosdomen.

Det ble mye høytid. Alt for mye høytid – slik vi her i heimen opplevde det. Det begynte med en for oss helt ukjent inngangssalme og deretter salmer som var tunge og krevende å syng. Og så var det ‘Kyrie’ og deretter ‘Gloria’ med en syngende prest og vekselsang med prest, kor og menighet. Flere ‘Gloria,’ og ulike bønner – med to syngende prester.

Bønner som leses eller synges fra Gudstjenesteboken – virker stivt, formelt og rituelt. Slik blir det gjerne med den fastlagte liturgien. Og som vanlig måtte menigheten i Nidarosdomen stadig reise seg og sette seg. Med Trosbekjennelsen ble det enda mer vekselsang.

Oppsummert og litt uhøytidelig sagt, så var dette ‘opera’ – altså ikke folkelig. Og for å understreke dette ble det på denne juledagsgudstjenesten sunget kun én kjent og tradisjonsrik julesang. Kun én! Slik fremmedgjøres lyttere og seere – for de som ikke alt har zappet seg videre.

Reformasjon 2.0:  Forenkling

Gudstjenestene i Den norske kirke er bokstavelig talt fra en annen tid. De ikke tilpasset vår tid. Nei da, det foreslås ikke en gudstjenesterevolusjon, men i all uærbødighet forslås en forsiktig reformasjon. Sagt på annen måte; gudstjenestene bør tilgjengeliggjøres og folkeliggjøres.

Det avgjørende er altså å forenkle – gjerne med dristighet og stor iver. For eksempel kan det tenkes at mange ville bli lettet og nikke anerkjennende om ‘Salmeboken’ ble byttet ut med ‘Sangboken’ slik at synging ikke er for de få, men noe alle kan delta i – med engasjement og med full hals. Alt som kan sies bør sies og ikke synges, og siste rest av latin og gresk bør arkiveres. Menigheten er først og fremst tilhørere, og gjerne aktive og engasjerte i rungende allsang. Men menigheten bør ikke være aktører i en innøvd liturgien – som krever kunnskap og øvelse og som er for de få i den innerste kretsen.  Det er ikke modig en påstand å slå fast at dagens gudstjenester er fremmedgjørende.

Men kirken må heller ikke miste sin ‘sjel’. Derfor bør orgelet fortsatt være en naturlig del av gudstjenestene. Det går utmerket å synge sanger i ‘Sangboken’ til orgelakkompagnement.  Det bør fortsatt være vakre meditative øyeblikk til orgeltoner og et og annet stykke med klassisk kirkemusikk – samtidig som noen også kan dra igang en allsang med gitar eller på piano og litt sånn ‘pøbbaktig’. Dette er spennende kontraster som vil gi liv og engasjement.  Prestens tale, som jo er det viktigste, endres naturligvis ikke. Det er alt det imellom som trolig mange mener er overmodnet for revisjon.

Kirken bør finne sin måte. Enkelte elementer bør bevares, noe som gir gjenkjennelighet. Men ellers bør det utvises mot og betydelig endringsvilje.

Da kan vi kanskje lande et sted mellom dagens versjon av gudstjenestene og ‘Salmer på pøbb’. Vel, ikke helt der, men den enkle og glade formen i frimenighetenes bør kunne inspirere, og altså i kombinasjon med noe av kirkens særpreg.

Gudstjenestene trenger fornyelse. Det må vi tro at de aller fleste er enige om. Og da kan kanskje noe av dette være til inspirasjon og kanskje også bidra i prosessen?

Illustrasjon: Oddbjørn Johannessen