Ikke la fiskeforbudet bli en sovepute

1.  januar trer fiskforbudet i Oslo i kraft. Om det kan være med å redde Oslofjorden avstår jeg gjerne fra fiske, men da må også flere tiltak til.

Nå når året er på hell, starter et tiårig fiskeforbud i Oslofjorden. 1 januar er det slutt. Tidligere i år kunne vi i VG lese at nesten 8 av 10 nordmenn støtter fiskestopp i Oslo, jeg er én av disse. Det er kanskje ikke så overraskende, gitt fordelingen.

Kanskje litt mer overraskende er det hvis jeg legger til at jeg også er en svært aktiv sportsfisker. En gruppe som kanskje ikke er mest kjent for å være glad for slike begrensninger i sin favorittaktivitet (selv om det faktisk er ganske mange av oss).

Årsaken til fiskestopp er at fiskebestandene er i svært dårlig forfatning, særlig torsken er nær kollaps, ifølge en rapport lansert i januar 2025. Rapporten er oppsiktsvekkende, men heller ingen stor overraskelse.

Vi er ofre for endringsblindhet

For oss som har fisket mye i fjorden er forvandlingen total. Jo lengre man har fisket, jo større forandring har man sett. Til tross for at vi mennesker har en sterk hang til endringsblindhet (shifting baseline syndrome), er det vanskelig å ikke se endringen.

For omtrent 20 år siden da jeg begynte med aktivt sportsfiske fikk vi høre at det var veldig, veldig lite torsk. Likevel kunne vi på vinteren få ganske godt med fin ferdatorsk fra 1-5kg. Disse forsvant også ganske fort, og jeg har ikke sett noe til dem de siste 10-15 årene. På bare 15 år har vår «baseline» i hva som er normalen for fjorden skiftet.

I dag er det stort sett kun sjøørret og makrell (med noen få unntak) det er en grei bestand å fiske etter i fjorden. Også her har endringen også vært vanvittig. På 90- og tidlig 2000-tallet var store sjøørreter på Askerlandet ikke uvanlig, og hvert år skal det angivelig ha blitt tatt flere fisk på 4-6kg og større.

Sjøørretfiske i Oslofjorden var tidligere svært godt. Nå er slike sjeldne. Det er derfor vanskelig å motsette seg det forskere sier må til for å redde fjorden vår, slik at forhåpentligvis kommende generasjoner kan oppleve ikke bare fiske, men livet som yrer i fjorden. Det er derfor svært oppløftende at folk har tiltro til forskerne, la oss håpe forslagene monner.

Unntak som dreper regelen

Det har tidligere vært flere forsøk på å redde Oslofjorden, nå har forskerne kommet med en rekke tiltak – blant dem fiskestopp. Rekefiskerne mister levebrødet, fritids- og sportsfiskere mister sin lidenskap. Det er drastisk. Problemet oppstår når politiske beslutninger gang på gang spenner ben på tiltakene.

Eksempelvis; samtidig som Oslos innbyggere har brukt 2,1 milliarder på nitrogenrensing, én av synderne for Oslofjordens tilstand, så fikk Chemring Nobell nylig tillatelse til å femdoble sitt nitrogen utslipp. Faktisk omtrent like mye som man nå renser. Det er nå litt bedre utsikter enn opprinnelig vedtatt, Chemring skal slippe ut «kun» 98 tonn per år fram til 2027, da skal angivelig et renseanlegg være på plass som får utslippet ned i 30 tonn per år.

Ikke rettferdig

Dette er et eksempel i en rekke av lignende. Hvis vi nå skal frata Oslos befolkningen noe så grunnleggende som fiske i en norsk fjord, kan vi ikke fortsette å ta et steg frem, for så samtidig ta to tilbake. Derfor er det svært viktig at fiskeforbudet ikke blir en sovepute – hvor man forsetter å gi tillatelser og unntak til noe som skader fjorden. Man har jo tross alt begrenset fisket. Det må flere tiltak enn fiskeforbud til.

Likevel, om det kan være med å redde fjorden avstår jeg gjerne fra fiske. Men, da kan vi ikke fortsette å slukke en ild, mens vi setter fyr på en ny. Det er ikke rettferdig for hverken borgerne, eller viktigst av alt, fjorden.