Kjønnsapartheid

 May-Lisbeth Brew mener det er på tide å legge kulturrelativismen på hylla og kalle en spade for en spade. Kjønnssegregering er en form for apartheid. 

Av May-Lisbeth Brew

Siden Marte-saken sprakk i norske medier har den engasjert mange, meg selv inkludert. Men saken er ikke enestående, og et urettferdig rettsystem ovenfor kvinner er ikke forbeholdt Dubai. I dette innlegget vil jeg påstå at det er på tide og kalle kjønnsegregeringen som foregår i mange land ved sitt rette navn: kjønnsapartheid. Og det er på tide vi oppdaterer diskursen i Norge og legger litt av kulturrelativismen på hyllen når vi snakker om problemet.

Det har ingenting å si om apartheidsystemer baserer seg på kaste, rase eller kjønn. Vi må kritisere disse systemene uavhengig av om de har en religiøs forankring eller ei. Og legg merke til at det er systemene som kritiseres, hvordan individer velger å leve sine liv er selvsagt opp til en selv.

Apartheid

Når man slår opp “apartheid” i engelske ordbøker får man opp to betydninger: 1) Den spesifikke politikken i Sør-Afrika: apartheid og 2) Segregering. Å si at kjønnsegregering er apartheid kan virke provoserende, men det er rett og slett å kalle systemet ved dets rette navn.

I 1897 fastslo amerikansk høyesterett at segregering mellom de forskjellige “rasene” ikke brøt med den amerikanske grunnloven. Segregering, sa retten, var ikke diskriminering. Utfallet var en politikk basert på prinsippet: Separate, men likeverdige (Separate but Equal). Den samme tankegangen viser seg i apartheidsystemet basert på kjønn: kvinner er i utgangspunktet like mye verdt som menn – men kvinner og menn er forskjellige – og må holdes separate (bortsett fra i familierelasjoner).

Den norske diskursen

Dette innlegget handler ikke om hva som foregår i land som bedriver kjønnsapartheid. Dette innlegget handler om hvordan vi i Norge – både som media, menigmann og politikere, skal snakke om og forholde oss til systemer som skiller mellom mennesker på bakgrunn av kjønn.

I februar 2012 ble det kjent at Norge samarbeidet med Det muslimske brorskap og diverse politiske partier i Egypt. Jonas Gahr Støre var i Kairo og snakket med nestlederen i Det muslimske brorskap. Deretter ble det gitt en invitasjon om at Det muslimske brorskap og andre egyptiske partier kunne komme til Norge for ”å lære om demokrati”.

Frihet- og rettferdighetspartiet, Det muslimske brorskapets politiske gren i Egypt, har ikke makten nå. Men så sent som 14. mars 2013 (da de fortsatt var i vinden) la både Brorskapet og Frihet- og rettferdighetspartiet ut følgende uttalelse på sine hjemmesider, angående å ratifisere den nye erklæringen fra FNs Kvinnekommisjon:

”Dokumentet inkluderer artikler som går imot etablerte islamske prinsipper, underminerer islamsk etikk og ødelegger familier” og videre at ”Erklæringen, om den blir ratifisert, vil lede til en komplett nedbrytning av samfunnet”.

Blant artiklene I FNs kvinne-vedtak som Det muslimske brorskap fant vanskelig å svelge finner man blant annet: ”Man vil gi hustruer full rett til å gå til sak mot sine menn, og anklage dem for voldtekt eller seksuell trakassering”, videre var det et problem at Egypt ved å ratifisere dokumentet ville: ”Kansellere behovet for at mannen skal gi sitt samtykke i saker som; reise, arbeid og bruk av prevensjon”.

(…) skal vi ikke bry oss fordi de ikke er norske?

Den offentlige responsen på dette fra norske myndigheter? Umulig å finne. Jeg har gått gjennom pressemeldingene fra både statsministerens kontor og utenriksdepartementet – og kan ikke finne en eneste uttalelse som tar avstand fra dette. Til tross for at denne uttalelsen fra Det muslimske brorskap ble gjengitt i både norske og internasjonale medier. Det jeg kan finne, er en uttalelse fra likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen fra kvinnekommisjonens møte 05.03.13 som sier: “Å bruke religion og kulturelle forskjeller som argument for å blokkere for enighet og for å unngå forpliktelser er ikke akseptabelt”. Men er det likestillingsministeren vår som deltar i de lange dialogene med eksempelvis Brorskapet som er satt i gang av UD? Og hvorfor var det ingen fra norske myndigheter som offentlig tok avstand fra disse uttalelsene fra våre dialogpartnere?

En relativistisk holdning til kjønnsapartheid

Et annet gyldig eksempel på en problematisk og relativistisk måte og forholde seg til kjønnsapartheid har vi nå fått via Marte-saken. All honnør til Barth Eide for å engasjere seg og få Marte benådet. Men dette er et problem som ikke bare rammer Marte. Barth Eide sa til TV2 etter at hun ble benådet at: ”Norge har høy stjerne i De forente arabiske emirater. Hadde ikke saken løst seg så måtte vi nevnt Marte i alle fremtidige sammenhenger” og at Dubai ikke hadde ”lyst på bråk med Norge hvis de kan slippe”. Men hva med alle andre kvinner (og forsåvidt også menn) i Dubai som lider under det samme systemet – skal vi ikke bry oss fordi de ikke er norske?

Hva med andre problematiske deler av De forente arabiske emiraters lovgiving når det gjelder kvinners rettigheter? Eksempelvis at menn har lov til å slå sine koner og  barn, så lenge det ikke er hardt nok til at voldsofrene får merker av det? Om det virkelig er slik at Dubai ikke har lyst på ”bråk” med Norge er det en grunn til å legge et enda større press, også offentlig, på myndighetene i emiratet fremover. Argumentet mot dette vil jo selvsagt være at vi stå i fare for å ødelegge våre diplomatiske relasjoner med Dubai.

Hva så?

Jeg undres: Hadde man vært like bekymret for sine diplomatiske relasjoner til Dubai, og andre land med nogenlunde lik praksis, om det hadde vært raseapartheid (altså apartheid som rammet statsborgere i Dubai og ikke gikk ut på et skille mellom gjestearbeidere og borgere) istedenfor kjønnsapartheid? Hva annet kan man kalle et lovsystem som krever enten fire menn som vitne for en voldtekt, eller åtte kvinner? Er kvinners rettigheter viktige for oss bør vi faktisk våge å ofre noen diplomatiske kanaler for å ha en viss integritet.

Hvorfor er det bedre å segregere mennesker på bakgrunn av kjønn, enn rase eller kaste?

Situasjonen med kjønnsapartheid er selvsagt annerledes enn apartheidspolitikken i Sør-Afrika. Ikke minst fordi det er mange land som bedriver kjønnsapartheid i dagens verden. Følgelig forventer jeg ikke at norske myndigheter skal boikotte alle som driver med dette. Men det jeg forventer er at når norske myndigheter går i dialog, og er med på å legitimere styresettene, så burde de også rette kritikk når kjønnsapartheid blir fremmet. På bakrommet såvel som i offentligheten. Vi nordmenn kan selvsagt ikke diktere hvordan andre land organiserer seg, men vi har en rett til å si ifra og kritisere våre dialogpartnere. Og om kritikken ikke blir fremmet, også i offentligheten, er det eneste resten av verden (og Norges egne innbyggere) vil se være legitimeringen av styresettene.

Når det kommer til apartheid mellom forskjellige “raser” er dette noe verdenssamfunnet har tatt tak i, og det siste rene apartheidregimet i Sør-Afrika opplevde i stor grad å bli isolert på grunn av sin apartheidpolitikk. India har (i alle fall offisielt) forkastet kastesystemet. Hvorfor er det bedre å segregere mennesker på bakgrunn av kjønn, enn rase eller kaste? Ved å bruke ordet kjønnsapartheid istedenfor det mer verdinøytrale kjønnssegregering bruker vi et verdiladet uttrykk som inneholder meningen: uakseptabelt. Som kjønnsapartheid faktisk er.

Innlegget er en bearbeidet utgave av en tidligere innlegg publisert her på Religioner.no den 26.7.2013 og på MaDam den 06.08.2013.