Er begrepet ‘antisionisme’ problematisk?

Kan det gjøre debattene tydeligere å snakke om ‘sionisme i praksis’ i stedet for antisionisme?

I flere debatter og diskusjoner påpekes det at begrepet “antisionisme” er problematisk, jeg tror det kan lønne seg å snakke om ‘sionisme i praksis’ istedenfor antisionisme. En av grunnene til det er basert på følgende svar på hva sionisme er, som rabbiner i Det mosaiske trossamfund, Joav Melchior, gir i en podcast 14. november:

“Sionismen innebærer mange forskjellige verdier, men i utgangspunktet så er sionismen en ideologi – før var det en bevegelse – i dag er det en ideologi som minner på den jødiske tilknytning til det hellige land – til Israel og som ønsker at jøder skal ha mulighet til å leve fritt i Israel. Det er begrepet sionist.

Så sitter vi for eksempel med Palestinakomiteen som angriper sionisme, for de beskriver sionisme som en bevegelse som mener at man har større rettigheter enn andre, at man skal ta folk bort fra sine hjem. Vi sier til dem at det er vi som er sionister, vi finner oss ikke i deres beskrivelse.”

(Amnesty, LO og Palestinakomiteen utpekes av Melchior som eksempler på ekstremistiske organisasjoner. Lenke til hele intervjuet her)

Den praktiske og voldelige konsekvensen av sionisme

For palestinere og støttespillere til et fritt Palestina er det den praktiske og veldig alvorlige voldelige konsekvensen av sionisme som er uakseptabel.

Ønsket om at alle jøder skal kunne leve fritt i den moderne staten Israel ble ikke oppfylt med fredelige midler, men med etnisk rensing, bestialsk terror og brutal okkupasjon.

Sionisme i praksis og hva det har medført og fortsatt medfører av lidelser for det palestinske folk og ikke minst for israelere – selv om tapene er i et langt mindre omfang, må nødvendigvis derfor være åpen for reform på noe vis?

For mange med jødisk bakgrunn virker forståelig nok avvisning av sionisme truende, diskriminerende – også antisemittisk vil en del hevde. At det avviser jødisk rett til selvbestemmelse i et område som det jødiske folk i henhold til sin tro har en unik og prioritert tilknytning og rett til å styre over. I praksis har prinsippet om jødisk selvbestemmelse i det historiske Palestina blitt realisert på bekostning av det innfødte palestinske folks rett til selvbestemmelse og tilgang til de mest grunnleggende menneskerettighetene.

En mulig middelvei

Er det mulig å finne en middelvei? At sionisme som en nasjonalistisk jødisk bevegelse kan støttes, hvis den ikke samtidig i praksis frarøver palestinere den samme retten til en egen nasjon og selvbestemmelse? Melchior sier at ingen har ønsket å ta folk fra sine hjem, men det er jo nettopp det som har skjedd i praksis for palestinere hvert eneste år både før og etter at staten Israel ble opprettet og frem til den dag i dag. De siste årene med stadig kraftigere intensitet.

Er det ekstremistisk å stå opp mot sionismens faktiske konsekvenser for det palestinske folk?

Palestinakomiteen og andre som støtter et fritt Palestina motsetter seg ikke sionismen fordi den handler om jødisk selvbestemmelse og nasjonalisme, men fordi sionismen de facto resulterer i fordrivelse, grotesk vold, systematisk undertrykking og ufrihet for palestinere.

En plikt til å se på praktiske konsekvenser?

Det er veldig forståelig at tilhengere av en ideologi vil forsvare prinsippet ideologien er basert på – men er det ikke også en plikt å se kritisk på dens praktiske konsekvenser?

Å aktivt støtte sionisme i praksis gjør en skyldig i overgrep og brudd på folkeretten slik forholdene i realiteten er og har vært.

Bør det ikke være et moralsk premiss for at det skal være legitimt å støtte og fremme sionisme som prinsipp og ideologi at det ikke medfører de uakseptable konsekvensene den i praksis har hatt og fortsatt har? At det medfølger en faktisk og konkret fredelig og ikke-voldelig løsning? Noe Melchior sier han ikke har.

Hva er fra et sionistisk ståsted et legitimt alternativ til å stå opp mot og avvise sionisme i praksis for palestinerne?

Forsidebilde av Taylor Brandon, via Unsplash.